Trening

Litteraturen skiller ikke alltid trening fra fysisk aktivitet, eller omvendt. Dette er et viktig anliggende fordi nasjonale anbefalinger bruker disse begrepene. En rolig promenade på stranda og løping med høy hastighet i kupert terreng gir ikke de samme effektene. Differensiering av disse begrepene er derfor viktig dersom befolkningen skal forstå og i neste rekke oppfylle nasjonale anbefalinger. Relatert til intervensjonen i denne studien, blir treningen beskrevet mer inngående, og hvilke sentrale effekter dette har for koronarpasienter. Folkehelseinstituttet har definert forskjellen mellom fysisk aktivitet, mosjon og trening (tabell 1). 

Tabell 1

Intensitet Aktivitet, mosjon, trening
Lett
Lett aktivitet som i liten grad påvirker pust og hjertefrekvens (puls).
Fysisk aktivitet
Enhver aktivitet der du bruker musklene/kroppen, og som gir økt energiforbruk.
Moderat
Innebærer at pusten øker og at hjertefrekvensen øker til 60-75 prosent av det maksimale.
Mosjon:
Aktivitet og kroppsbevegelser som skal styrke helsa. «Å mosjonere» eller «å trimme» innebærer en form for lettere trening. Mosjon vil fungere som god forebyggelse, og som god behandling for en lang rekke sykdommer.
Høy
Innebærer rask pust og at hjertefrekvensen øker til 80 prosent av det maksimale.
Trening
Fysisk aktivitet som er planlagt, og som gjentas regelmessig for å bedre eller vedlikeholde den fysiske formen. Man kan trene både kondisjon, styrke, hurtighet, balanse og bevegelighet.
Trening for personer med koronarsykdom

De fysiologiske endringene med trening er med på å forebygge risikofaktorer for koronarsykdom, redusere mortalitet, og gir flere gunstige effekter på koronararteriene. Trening gir sentrale og perifere tilpasninger av det kardiovaskulære systemet. Sentrale tilpasninger omhandler endringer i myokardiale funksjoner, som forøkt slagvolum. Egenskaper i perifer muskulatur, som muskelfibertype og evne til å ta opp oksygen fra blodbanen, og endringer i perifer arteriell motstand og kapillærtetthet er utgangspunkt for perifere tilpasninger. Tilpasningssystemene har direkte påvirkning på hverandre, men avhengig av alder, fysiske forutsetninger og andre faktorer vil forbedringer i fysisk kapasitet skyldes mer eller mindre grad perifer eller sentral tilpasning.

Treningsfaser

For å tilpasse treningen for koronarpasienter ut ifra tid etter utskrivelse fra sykehus, har faggruppen for hjerte- og lungefysioterapi i Norge delt treningen inn i fire faser.

Fase 1 er de første dagene etter operasjon, hvor fokuset er lett mobilisering, pasientinformasjon og puste i en PEP-fløyte (mini-pep). Allerede fra første dag skal pasienten kunne stå opp og begynne å gå med veiledning av fysioterapeut og sykepleier.

Fase 2a er første polikliniske fase, og er starten på hjerterehabiliteringen. Typisk innebærer dette trening to ganger per uke med lav til moderat intensitet. I tillegg tilbys gjerne tverrfaglig undervisning. På Moss sykehus varer denne fasen i seks uker. Fase 2a kan gjennomføres som en individuell oppfølging med fysioterapeut i Bedre Hjerter.

Fase 2b starter tidligst 4 uker etter en operasjon eller infarktet. Denne treningen karakteriseres ved enda høyere intensitet enn fase 2a. Hjertepasienten bør testes med en arbeidsbelastning på tredemølle eller sykkel tilkoblet EKG for å vurdere vedkommenes evne til å trene med en slik høy intensitet. Denne fasen varer fra fire til seks uker. Denne fasen kan gjennomføres med veiledning av fysioterapeut i Bedre Hjerter, med individuell oppfølging eller i gruppe.

Fase 3 er frisktrening. Målet er at denne fasen skal etterleves livet ut for å holde sykdommen borte, samt oppnå de mange helsegevinstene som riktig trening gir. Fase 3 tilbys både i gruppe og som individuell oppfølging.

Høyintensiv intervalltrening

Mye av treningen i Bedre Hjerter er intervalltrening, og høy intensitet (HIIT).  HIIT innebærer korte perioder med høy intensitet adskilt med korte perioder med lavere intensitet. Dette gjør koronarpasienter i stand til å oppnå en intensitet som ville vært en umulighet uten små opphold i mellom. Modellen fra NTNU i Trondheim bygges opp med fire pulstopper á fire minutter med tre minutter aktiv pause imellom (Moholdt & Tjønna, 2009).

Studier som har brukt HIIT som intervensjon har brukt HF verdier mellom 85 og 95 prosent av HFmax (Wisløff, Ellingsen & Kemi, 2009). Trening med denne intensiteten for koronarpasienter har ikke vært praktisert lenge. For bare 60 år siden var hjerteinfarktpasienter sengeliggende i fire uker eller mer for å avlaste hjertet (Irwin & Burgess, 1950 ; Allen, Glasziou & Mar, 1999). Etter mye forskning det siste tiåret (Rognmo et al., 2012), er nå HIIT en faglig akseptert metode anbefalt i internasjonale retningslinjer (Fletcher et al., 2013).

Trenden de siste ti årene basert på internasjonale retningslinjer viser det samme. I 2001 var 50 til 70 prosent av HFmax anbefalt som treningsintensitet (Fletcher et al., 2001), som er endret til 55 til 90 prosent i retningslinjene fra 2013 (Fletcher et al., 2013). En norsk multisenterstudie undersøkte om det var en forøkt risiko for kardiovaskulær hendelse og død i løpet av og umiddelbart etter trening med moderat intensitet sammenlignet med høyintensitet (Rognmo et al., 2012). Nesten 5000 pasienter ble inkludert i perioden 2004 til 2011, hvorav 82 prosent var koronarpasienter. I løpet av de syv årene var det en hjertestans med dødelig utfall (moderat intensitet), og to med ikke-dødelig utfall (høy intensitet). De konkluderte med at både trening med moderat og høy intensitet innbærer en lav risiko for kardiovaskulær hendelse, og at HIIT bør være en del av den fremtidige hjerterehabiliteringen.